Mellom barken og veden

 

Kirsti Suongir, opprinnelig fra Karlsøy i Hamarøy, har bodd i samiske Tana i Finnmark i 25 år. Hun bor i et overveiende samisk miljø, er gift med en same, har samisktalende svigerfamilie og tre barn som alle har hatt samisk som førstespråk på skolen.  Mange ganger har det vært tøft for Suongir å oppleve hvordan det er å bli tilsidesatt fordi hun ikke kunne hovedspråket.  Forrige uke holdt hun en rekke foredrag i Tysfjord og Hamarøy om å finne tilbake samiske røtter og identitet, og om sin personlige kamp for at egne barn nettopp ikke skulle oppleve å være like ”dum” som hun selv har følt seg i mange situasjoner.

 

- Det kunne være jævlig

- Det har langt fra uproblematisk å være den eneste i familien som ikke snakker samisk. Når tanter, onkler, bestemor og bestefar har vært på besøk hos oss, har kommunikasjonen foregått på samisk. Nå etter mange år ser jeg at det er mange ting som har skjedd i nær familie som jeg faktisk aldri har fått med meg.

- Man utvikler gjerne en egen overlevelsesstrategi; holder på med sitt eget - for min del har det vært brodering, og lærer seg å nikke og smile der det synes naturlig.  Det gikk en slags automatikk i at når jeg hørte samisk så lukket jeg ørene.  Det var jo et språk som ikke angikk meg på en måte, forteller Kirsti om mange av årene sine i Finnmark. 

Med en mann som i mange år var ukependler, har det også vært hennes oppgave å ivareta kontakten med barnehage og skole.  Til tider som den eneste av foreldrene som ikke kunne samisk.

- Det kunne være jævlig. Jeg har vært på møter der alle snakket samisk, selv om de visste at jeg ikke forsto.  Dermed kunne jeg også bli et irritasjonsmoment, når jeg tok ordet og kanskje snakket om ting som allerede var sagt og debattert.  Jeg forlangte etter hvert å få tolk tilstede på møtene og at alle skriv fra skolen skulle komme på begge språk, og fikk det gjennomført, forteller Suongir, som ble senere valgt til foreldreleder i Sameskolen i 2 år. Hun er sterk tilhenger av at det skal snakkes samisk på foreldremøter i samisk barnehage og skole.

- Det må aldri være tvil om hvilket språk som har førsteprioritet på skolen. Men det må også være tolk på møtene og informasjon fra skolen må komme på begge språk. Og det ser ut til at det går bra så lenge det er bare er en eller to norsktalende på møtene.  Blir det flere, så er det min erfaring at norsk kan ta over.  Der er flere eksempler på at møtespråket da er blitt norsk, forteller hun.

 

Egen samisk identitet

- Da jeg vokste opp, hadde min mor et par sko hengende på veggen i gangen heime i Karlsøy. Disse smurte hun inn med vaselin hver jul. Vi barn trodde det var tyskersko, da de jo ikke lignet vanlige sko. Men det var kommager som var blitt sydd til mamma da hun var liten. Da jeg prøvde å spørre min bestefar om dette, ville han ikke svare, forteller Kirsti.  Bestemora døde da Kirsti selv var 23 år.  Uten noen gang å antyde at hun var av samisk slekt…

 

Mens striden om den samiske læreplanen sto på som verst, kom Kirsti Suognir i kontakt med Johan Albert Kalstad.  Han kunne fortelle om hennes samiske slekt og identitet, og rett til å stå i Samemanntallet.  - Den følelsen var utrolig god. Etter dette begynte jeg å skjønne litt etter litt. Jeg ser på kommagene etter min mamma som et spor hun la ut for oss, slik at vi skulle finne tilbake til vår identitet. Da søkte jeg om å få bruke det gamle samiske etternavnet (Suongir) som de hadde med fra Sverige.  Det fikk jeg, og det samme har yngste søstera mi gjort.  Og kanskje kommer flere av dem til å gjøre det samme, smiler Kirsti Suongir, som opprinnelig var del av en søskenflokk på 6.  Den eneste broren omkom imidlertid i en tragisk bilulykke i 1990.

 

Må kjempe for språket

Kirsti Suongir har skaffet seg lulesamisk kofte, og har gått på flere kurs for å lære seg samisk. 

- Og nå begynner det å hjelpe, endelig, smiler hun.

- Vi har tre barn. Faren har snakket samisk med barna i oppveksten og jeg har snakket norsk med dem.  Vi er en to-språklig familie, noe som har gitt oss gode erfaringer i å leve i en samisk bygd. Med dette håper vi at barna våre skal lære å takle det norske samfunnet, og dermed bli mer bevisste overfor det samiske språket og kulturen.

- Vi har vært utrolig heldige språklig sett, slik at våre barn er funksjonelt to-språklige som det fint heter. Det er ikke så mange som har mulighet til å ha samisk som førstespråk i grunnskolene i Norge. De «problemene» jeg som norsktalende mor har og har hatt i den samiske skolen kan nok ikke direkte sammenlignes med hvilke utfordringer samisktalende foreldre har andre steder i Norge, særlig på de stedene der man strever med i det hele tatt å få samiskundervisning til sine barn. Vi må kjempe sammen slik at alle samiske barn skal få muligheten til å få opplæring i og på samisk i skolen. Det er veldig viktig at de som har samisk som førstespråk blir tatt godt vare på, på sine egne premisser, avslutter Kirsti Suognir.